fredag 27. august 2010

Bussjåfører på Osterøy!

Som kanskje mange veit, har eg vore litt i ilden pga. mitt lille dikt i Bygdanytten for ei stund tilbake. For dei som treng ein oppfriskning, kjem diktet her:

Bussjåfør, ein mann med godt humør?


Ein gjeng frå Osterøy tok seg ein tur på byn,
Noko som alltid utviklar seg til eit fantastisk syn.
Dansa på bordet og viste seg fram,
Datt ned frå bordet, vart nesten lam.

Gjengen frå Osterøy ville heim
Var litt lei av "all the fame"
Fortvilte og trøytte skjedde det værste
Bussen køyrde forbi det meste

Lettere stressa,
men med eit smil om munn,
gjorde me eit bussjåfør funn.

Bussen til Arna stod der og skinte,
men det endra seg raskt då me møtte han sinte.
Me spurte så fint om han kunne hjelpe,
Det var ikkje akkuratt som om me forlanga å få snøen til å smelte.

Bussjåføren, som tydeligvis ikkje har lært å smile,
løfta ikkje ei einaste mine.
Han sa: "Ser det ut som om dette er mitt problem, jente?"
De skulle sett blikket han sendte.

Han har det heilt sikkert ikkje lett denne bussjåfør,
Oss flotte Osterøyjente, gjorde han nok litt ør.
Me skjønar at det ikkje alltid kan vera lett,
og at fulle ungdommar kan gjera deg litt mett.
Men ditt sure ansikt fekk turen til å verka som fleire hundre mil.
Og tru meg. Neste gong vel me bil!


I neste bygdanytt fekk eg svar frå sjåføren, der han beskylte meg for å vera ein bortskjemt og full jenteunge, som forlanga å bli køyrd heim. I tillegg kom ein innlegg, der eg vart samanlikna med folk som bit bussjåførar. Eg følte at detta vart feil (men for all del, kanskje eg er bortskjemt?), og kom med eit innlegg tilbake. Dette stoppa bygdanytt, fordi redaktøren synest dette var "totalt uinteressant".


Så... Er temaet blitt litt aktuellt igjen. Bussjåførarane får som det flagrar av sinte foreldre og passasjerer. Litt fordi det er eit rotete system, men mest pga. bussjåførar utan respekt. Eg er heilt einig og vil derfor kome med svaret mitt, som aldri kom på trykk. For det er dette eg meinar med diktet:

Bussjåfør, ein mann som bør ha godt humør!

Eg valgte å skriva eit dikt og ikkje eit "seriøst klagebrev" om busshendinga i Bergen, for å få fram at dette ikkje er det største problemet i verda. For det er det ikkje. Men sidan diktet mitt i avisa 2/2 tydeligvis vart kraftig misforstått og sidan eg har vorten samanlikna med busspassasjerar som bit bussjåførar, har eg lyst å kome med ei seriøs forklaring av diktet:

I fyrste vers innrømmer eg ærleg at eg hadde alkohol i blodet denne laurdagskvelden. Eg hugsar allikevel siste del av kvelden detalj for detalj og veit at eg ikkje var "den frekke fulle jentungen" du prøver å få meg til å verke som.

Me var rundt 15 menneske i forskjellige aldrar frå Osterøy som stod å venta ved Osterøybusskuret på Bryggen. Både gutar og jenter, menn og kvinner. På grunn av at det var mange (høge) menneske på bussplassen som skulle andre plassar og fordi eg er rundt 150 cm høg, var det vanskeleg å ha oversikt over området. Eg valgte difor den høgaste guten til å jevnlig sjekke om bussen var bak folkemengden og dei andre bussane. I ettertid viser det seg at den høgaste guten også hadde høgst alkoholinntak den kvelden og var lite egna til oppgåva, noko som resulterte i at Osterøybussen køyrde forbi Osterøybusskuret. Me gjorde ein liten feil og bussjåføren ein liten feil. Ferdig.

*

Men kjære bussjåfør!
Problemet for meg denne kvelden var ikkje bussen som aldri kom eller den lange bussturen heim. Problemet var eit ansikt utan smil. For jo! Eg spurte fint om hjelp og vart møtt med ditt sure ansikt og svar om at dette ikkje var ditt problem. Eg forklarte fint at alt eg lurte på var om du kunne få kontakt med Osterøybussen som nettopp hadde køyrd forbi og eg forlangte ALDRI å bli køyrd heim til døra av deg. Då du deretter skjellte meg ut fordi eg forstyrra deg i den vanskelege oppgåva "1000 kr - 94 kr = ?" kom eg med ein kommentar om at ein bussjåfør bør kunne gjere to ting samtidig. Eg beklager dersom du såg på dette som : "ein masse dritt om meg som person" og dersom du vart såra av dette.

Eg meiner ikkje at bussjåfører skal overgå seg sjølv og køyre fulle ungdommar heim langt etter arbeidstid. Eg meiner ikkje at dei skal finna seg i drittslenging eller "gjer som eg vil" innstillingar. Eg ser heller ikkje på bussjåfører som boss og eg kjenner mange flotte bussjåførar.

*

Men! Eg meiner at dersom ein ikkje klarar å smile eller å møte menneske med høflighet og respekt, så bør ein ikkje befinna seg i eit serviceyrke. Eg er fullt klar over at du og alle andre bussjåfører møter mange utakknemlige og sure menneske på ein arbeidsdag, men eg er heilt sikker på at dersom du hadde såtte deg ned i sjåførsetet med ei anna innstilling, så hadde mange av desse sure ansikta endra seg til smilande ansikt. Noko som hadde resultert i at du hadde fått ein betre dag og at passasjerande hadde valgt å ta buss med deg igjen.

Eg håper at denne forklaringa var forklarande og at me begge to kan legge denne saka inn i gløymeboka, men hugs:


"SMIL! Du er på scena!"

Ei smilande helsing frå Tone Mjelde


tirsdag 27. juli 2010

Osterøymoral?

Plutseleg var den 1 år og 6mnd gamle bygdanytt avisa der og alle kjenslane kom straumande tilbake. Skuffelsen, den store klumpen i magen og ikkje minst sinnet.
"Russen fråsolen 20 000,- på elevfest".

Me hadde gjort dette før og alt hadde gått smertefritt og med eit godt overskot. Denne festen endte annleis med 2 knuste vindauge, ei knust hovuddøyr og 20 000 kr fråstolne inngangspengar. Me var kanskje litt naive med 165 gjestar å halde styr på, men dette var tross alt folk me alle visste kven var. Me satt igjen med utgifter på 10 000 kroner, i motsetning til det realistiske målet vårt på 15 000 i pluss. Russedåpen og andre arrangement såg urealistiske ut. Så skjedde det utrulege. Ein anonym, eldre mann, leverte 25000 til oss via bygdanytt sitt kontor. Han ville hjelpe oss med utgiftane og ynskje oss ei fin russetid. Me gav dei 5000 ekstra kronene til Kreftforeningen sitt krafttak mot kreft.

Eg veit at fråstelinga av inngongspengane våre ikkje er ei svært spesiell hending. Det skjer faktisk ofte. Me har alle høyrt om inngongspengar som har vorte stolen på mange festar på Osterøy. Ingen seier noko, ingen innrømmer noko og politiet henleggjer saken.

Dette er ikkje noko eg går å tenkjer på kvar dag, men nokre gongar når eg sitt i kassa på kiwi, går innpå bussen, går på fest eller helser på ein gjeng. Så tenkjer eg: "Er det du? Er det du som stal pengane våre?" For det verste med det heile er at eg kanskje ser deg ofte. Og at du ser meg eller ein av oss i klassen og veit kva du har gjort. Eg klarar berre ikkje å skjøne at du går rundt, feig som du er, og trur at alt er greitt. At det du gjorde er greit. Hugsar du, i det heile tatt, kva du brukte pengane våre på?

Eg vil at du skal tenkje på mannen som, ute av det blå, gav oss 25 000 kroner. Av rein godheit! Ein mann som ikkje hadde noko med saken å gjere, men som likevel kjende medkjensle for andre og retta opp i di gjerning og din feil. Og ikkje minst utan å ynskje noko oppmerksemd eller takk.

Ein mann, som viste oss kor stort mennesket kan vera, rett etter du viste oss kor feigt og usselt det også kan vera.

onsdag 21. juli 2010

Kven utfordrar du til neste runde i stafettpinnen?

Du veit den "stafettpinne" tingen dei har bak på Bygdanytt. Der "stafettpinnen" går frå person til person i bygda, som blir intervjua om kven dei er. Det er ein god blanding av folk som har blitt intervjua allereie og ein ser tydelig kven som har morosame og artige personligheitar og kven som ikkje har det. I det siste har eg byrja å tenke: Kva dersom eg vart vald? Kva skal eg gjere eller sei for at det blir interessant å lese. Og tenk dersom eg blir ein av dei kjedelige personane, som ikkje har eit spanande og morosamt liv. Tenk dersom intervjuet blir så kjedelig at folk berre gidd å lese den siste linja: "Kven utfordrar du til neste stafettrunde? ....".

Eg håper det er fleire enn meg som tenkjer på dette, ellers så kan eg verke ein smule innbilsk. Men det er ikkje på den måten altså. Eg stressar berre litt med tanken på kva eg skulle sagt og svart på spørsmåla. Liksom. For å vera meg sjølv mest mogleg. For å få fram den eg egentlig er og ikkje minst at folk skal kjenne meg igjen og ikkje begynne å lure på om eg e ein heilt annan person enn dei kjenner.

For kven er eg? Er eg snill eller er eg irriterande? Er eg morosam, eller trur eg det berre sjølv? Er eg arbeidsom eller bestemmer eg for mykje? Er eg eit "ja-menneske", eller seier eg berre ja til det eg liker å gjere? Er eg spontan, eller tenkjer eg for mykje? Er eg lykkelig, eller deprimert? Vell. Tingen er at eg er alt dette, med forskjellige menneske. Opp gjennom åra (no verkar det som om eg er erfaren og gammal og har levd ein grusomt langt liv) har eg vorte kjend med ein god del folk. Unger, ungdommar, vaksne, godt vaksne, eldre og gamle menneske. Og eg synest det er fantastisk å kunne omgås med både folk på min egen alder og eldre og ha det like kjekt med begge grupper. (Godt eksempel: vaksenteatergruppa i Mjeldalen) Men jo meir eg tenkjer på alle dei forskjellige menneska eg kjenner, så lurar eg på om eg er forskjellige Tone`er når eg er med dei. Det er som mamma sa til ein beundrar av meg, etter han hadde sagt at eg var den mest smilande personen i bygda, og spurd om eg var lika smilande heima: "Vell. Ho må ta det ut over nokon, for å sei det slik".
Spelar eg så mange forskjellige rollar? Og kven av desse rollene er eg mest? Den smilande Kiwi-Tone utan nokon problem, eller den gretne familie-Tone som blir sur dersom ho ikkje får det som ho vil? Sjølvsagt vil eg vera den smilande Tone, men spelar eg egentlig berre eit skodespel?

Eg kjem meg ikkje vekk frå spørsmålet: Kven er eg?

torsdag 15. april 2010

Eit rutinelaust liv!

Når eg søker etter ein definisjon på rutiner på google, kjem det opp at rutiner er ein "feridghet tilegna med øvelse". Internettn meine altså at ein kan øva seg til eit rutinefyllt liv. Og legg altså, naturlegvis, ordet "rutiner" i "gode ting" kassen ved å bruke ordet "ferdighet". Gudane veit (ikkje at eg trur på gudar) kor mykje eg har prøvd og kor langt eg er frå å få eit rutinefyllt liv. No har eg rett og slett gitt opp.

Samfunnet me lever i, liker rutiner og av og til føler eg at me blir pressa til å ha det mest mogleg kjedeleg. For all del. Nokre liker det. Eg seier ikkje at alle skal vera "rotehåve" (som oss andre blir kalla). Men har du ikkje merka at rutinene prøve å presse seg på deg heile tida? Dei prøver å lure deg med at eit rutinefyllt liv er det beste for deg. På ein eller annan måte er det at kvardagen din er mest mogleg lik og har like oppgåver, blitt ein "eg har blitt vaksen" ting. Its fucked up!

Korfor er ikkje livet mitt rutinefullt?
Vell. Eg er ganske spontan, har eg funne ut. Og spontanitet passar ikkje så veldig godt med rutiner. F.eks dersom eg plutseleg bestemmer meg for å sove i Mjeldalen og ikkje i Lonevåg, så ligg asthma medisinen min i Lonevåg og skrik: "Du må ta meg morgon og kveld". Ikkje minst diverse piller som vil i magen minn og tannbørsten som alle burde bruke kvar dag.

Gløymskheit er også ein stor stor faktor opp i det heile. Eg gløymer desse rutine tinga. Ashmamedisinen blir aldri tatt til riktig tid og sånne uviktige avtalar kan heller venta, ifølge underbevistheita mi.

Eg blir også lei ganske fort. Mangel på tålmodighet, kan me kalle det.
Eg blir lei av å gjere det samme, kvar dag. Ingen forandringar eller utfordringar. Huff. Treningssenter f.eks. Gørr kjedeleg dersom det blir det samme gamle greina kvar gong. Eller ein vaskejobb, som gjer meg så og sei INGENTING.

Eg er også litt sta og like ikkje å bli pressa.
For akkuratt eit år sidan gjekk eg siste året på vgs og var så lei av rutina: "gå på skulen" at eg var rett og slett heime i perioda. Eg boikotta heile driten, fordi eg følte meg pressa til å måtte gå på skulen. Tenk dersom eg hadde lyst til å gjera noko anna den dagen. Eg meine ikkje nåkke uvetig. Men f.eks dugnadsarbeid eller eit besøk til farfar, som eg ser alt for sjeldan. Bryr rutinene seg om det? Neida.

For å vera heilt ærleg... Så hatar eg det. Eg hatar eit liv fullt av rutiner. Eg kan ikkje fordra å måtte gjere det samme kvar dag. Det gjer meg grøssningar på ryggen. Eg hatar presset til å måtte gjere noko, ikkje av rein vilje, men fordi du må.

No tenker du sikkert: "Dette ser bra ut på CVen din, Tone". Men, missforstå meg rett. Eg har ingenting imot å jobbe med noko, men dersom dette skal vera langvarig, så må eg like det. Eg har ingenting imot og gjere ting eg ikkje liker innimellom. Men no snakker eg om sånn resten av livet. Ska ting vare, så treng eg ein grunn til å stå opp om morningane. Eg treng viljen og gnisten. Eg kunne ha jobba dugnad dag ut og dag inn, fordi eg er engasjert og glad i det eg jobber for.
Eg er faktisk heilt forbanna sikker på at desse teite rutinene ikkje klarar å ødelegge for meg i framtida. Greit. Kanskje eg dør av eit asthma anfall eller har veldig dårlig ånde, men utanom dette, så skal eg klare meg.

Så rutiner. Fuck off! Its my life!

tirsdag 30. mars 2010

Takk Kiwi Haus!

Før eg byrja på Kiwi kunne eg ikkje forskjellen på brokkoli og blomkål. Eg måtte, opptil fleire gongar, spørre kundar i kassen: "Kva er dette?", sidan me har kodar til dei forskjellige fruktane og grønsakene. Ord som Advokado og natron, var framandord, som har blitt heilt vanlege ord. Grunnen til at eg ikkje kunne desse orda før eg byrja på kiwi, då eg var 17-18 år, var vell fordi eg aldri har vore interessert i huslege ting som f.eks matlaging. Og når eg ikkje er interessert i noko, så gjer eg det ikkje. Og uansett kor mykje mamma har prøvd å få meg til å laga mat, så gjer eg det ikkje. På Kiwi så måtte eg nesten finne ut av ting, for å ikkje pine meg ut. Det er nok å vera blond utanpå liksom. Ein treng ikkje vise at ein er blond inni også. Men uansett. Eg kan altså desse orda på grunn av Kiwi.

Eg føle meg ofte liten og litt smådum når eg går på kiwi. Mykje på grunn av vanlege damer, som spørr spørsmål som eg burde kunne. Lønnesirup, "vann i blomsterpotta eller vann under?" og vaskemetodar er noko som rett og slett er litt over mitt nivå. Derfor er noko av det beste med Kiwi Haus dei mannlege kundane og spørsmåla deira. Eg takkar desse menna, som ein sjeldan gong må handle aleine på butikken med kona si handleliste. Fyrste problem er å forstå handskrifta til kona, noko som er morosamt i seg sjølv. Men det beste er nok spørsmåla: "Er det eit brød som heiter Halvfint?", "Kvar er sukkeret?", "Kva er forskjellen på gul gele og raud gele? og ikkje minst: "Er dette salat?". Desse tinga gjer at eg føler meg allvitande og ikkje minst eit knakanes godt koneemne.

Eg vil med dette innlegget retta ein takk til Kiwi og ikkje minst kundane på Kiwi. Eg har rett og slett funne ut at eg har utvikla meg til ein betre person på grunn av denne jobben og menneska frå hovudsakleg Haus, men også andre stadar på øyne. Det er på grunn av dykk eg smiler på jobb. Takk takk takk.

torsdag 25. mars 2010

Har du fått ein kronglette eller rett sti?

Livet er urettferdig. Sånn er det berre. Uansett kor fint me har det til tider, så blir mykje urettferdig. Det e uretfferdig at ein del av verda skal ha det jævlig, mens den andre delen har det meste og meir enn dei treng. Det er urettferdig at kvinner ikkje har same rettigheter som menn i store deler av verda. Det er urettferdig at nokre familiar skal oppleve mykje sjukdom, sorg og død, mens andre familiar har ein snittalder på 80år. Samtidig er det urettferdig at broren min, Mons Helge, får tilbudt pengar for å få gode karakterar, då eg ikkje fekk det. Ikkje minst er det urettferdig at eg aldri vinn i Lotto, sjølv om eg e ein trufast tippar (nokre kallar meg spelegal).

Det eg skulle fram til... Er at ting er urettferdig. Forferdelig urettferdig. Og det e det som slår meg, når eg les boka "Sammen til verdens ende" av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen. For dei som ikkje har hørt om boka er dette Tone og Espen sin fortellingen om Tone sin kamp mot kreften. Tone og Espen var kjæresta og hadde planane klare om ein framtid saman. Då Tone var 25 år fann legene svulsten. Dette e rett og slett ein historie om to mennesker som lærte seg den fantastiske egenskapen å sjå kvar dag som ei gåve.

Det e utrulig kor fort ting kan forandre seg og kor fort ting kan snu. Det er då eg begynne å tenke på om kva visst alt var slutt i morgon? Kva har eg fått ut av livet mitt? Dei siste månadane, etter eg kom heim frå Sør Afrika, har eg som oftast såtte i ein leilighet og glodd i veggen. Høgdepunktet har vore å gå på jobb rett og slett. Og da skjer ikkje så ofte heller. Eg har utrulig mykje tid til å gjera kva eg vil, men eg gjer ingenting. Det er litt sånn at, dersom ein har mykje pengar blir ein bortskjemt. Og det er akkuratt det samme med tid. Har ein for mykje tid, blir ein bortskjemt. Du tar dagane for gitt. Nokre dagar blir berre sove gjennom og kva dersom ein dag som den var den siste? Tenk på alle dei som ber om fleire dagar, meir tid på jorda, men som ikkje får denne dagen. Og der ligg eg og søv. Ja, bortskjemt e ordet!

Gjer du mest mulig ut av kvar dag?

I boka, "Sammen til verdens ende", står det eit dikt som er skrevet av Margaret Skjelbred. Dette diktet gjer meg frysningar på ryggen:

Stien te verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.





Kva ville du gjort dersom du vann 110 millionar?

På onsdag er førstepremiepotten i vikinglotto svimlande 110 millionar! Det er kanskje absurd og urealistisk å tenkje på, men tenk deg... Berre for ein augenblink... At du vinn desse 110 millionane. Kva ville du brukt dei på? Du hadde sjølvsagt vore gjeldsfri og tatt deg ein tur til syden. Men kva meir? Det er ikkje snakk om ein million, men hundreogti millionar! Tenk deg, at du har moglegheit til å oppfylle alle dine materielle draumar. Om pengar gjer deg lukkeleg, er ein diskusjon i seg sølv, men materielle og økonomiske bekymringar hadde ikkje vore tilstades i din framtidige kvardag. Draum deg vekk og tenk litt. Kva hadde du gjort?

Interresant eller ikkje:
Eg ville brukt mykje pengar på meg sjølv, mykje fordi eg for tida sitt på ræv og lengtar etter eventyr. Eg hadde nok forsvunne frå Noreg (fyrst finansiert grasbana i Haus og utbygging av ungdomshuset i Mjeldalen sjølvsagt) og tatt med meg nokon eg er glad i. Levd livet og vore litt bortsjemt, men samtidig brukt pengar der det trongs.
Etter eg hadde rast av meg, hadde eg reist heimatt til flotte Noreg, der eg hadde bygd meg eit hus i Mjeldalen og overtatt garden. Samtidig hadde eg jobba i ein jobb der eg hadde tjent lite. Det er jo i dei jobbane ein trivs i.
Eg hadde nok sløst mykje pengar vekk, for det klarar eg allereie no, med 6000kr lønning frå Kiwi. Men eg håpe eg hadde gjort mange fine ting.

Så tenke eg meg om og blir irritert på meg sjølv. Kvifor berre gjere fine ting dersom ein har mykje pengar? Kvifor ikkje begynne å forandre seg før desse pengane evt. kjem? (1:12000000 sjans) Kvifor leve etter "Dersom eg hadde hatt så og så mange millionar, så hadde eg gitt ein mill. til dei fattige." regelen? Kvifor ikkje byrje med det eg allereie har. Gje litt av det eg har. Gje litt av tida mi til dugnadsarbeid eller verv i lag og organisasjonar som flotte MUL og HFK. Spare litt pengar til ein liten sydentur i ny og ne. Bli Planfadder for 240 kr. månaden.
Kvifor føle seg betre av å gje 1mill av 20mill, enn 400 kr av 6000 kr?

Ein må jobbe med det ein har... Men... Det er lov å drøyme litt:)