Før deg, trudde eg at eg var skapt for å vera åleine. At eg trong pauser, lange stunder, dagar, for meg sjølv. Det var berre då eg kunne puste, sånn skikkelig. Slappe av. Nå kvilepuls.
Før deg, har eg aldri slappa av saman med andre. Sjølvsagt meir med nokre enn andre. Nokre nesten, men aldri heilt, heilt avslappa. Tankene automatisk stoppa før dei har blitt sagt, omformulerte.
Med deg, renn orda ut. Dei blir sjeldan stoppa. Sjeldan omformulert. Dei er heilt nakne, ofte ekle, stygge, rare. Men alltid dønn ærlige. Kanskje eg testar deg.
Du består kvar gong.
Med deg, når eg kvilepuls og makspuls. Eg treng ingen pausar frå deg. Alt eg vil er å kjenne hjarta ditt og pusten din. Høyre orda dine, kjenne handa di møte mi. Lukte blandinga av røyk og munnskyllevatn. Lukta av deg.
Med deg, er eg ikkje lenger skapt for å vera åleine.
Med deg, pustar eg.