Eg fann eit dikt eg skreiv då eg var rundt 18-19 år. Eg har omformulert meg litt og endra det til nynorsk. (offcourse). Hadde tydeligvis ei bokmål-periode i diktinga mi.
Diktet kjem iallefall frå ei tid då den harde verkelegheita var så hard som den kunne vera. Då urettferdigheita råda og håpet svann.
Du får ikkje leve lenger
Du har fått nok
solnedgongar.
Har nokon bestemt.
Sjølv om du synst
kvar einaste ein er forskjellig
Du har fått nok
kjæreleik.
Har nokon bestemt.
Sjølv om du treng det sårt.
Du har fått nok
tid.
Har nokon bestemt.
Sjølv om tida renn ut
Sjølv om den ikkje strekk til
Du har fått ditt liv
og det endar her
Sjølv om det einaste
du ynskjer er
livet
Dommen er satt
Valet er ikkje ditt
Du får ikkje leve lenger
TM 2008
tirsdag 26. mars 2013
mandag 18. mars 2013
Deg
Eg vil berre ligge her
Ligge her,
til eg ser deg igjen
Eg vil berre sitte her,
Sitte her,
til du kjem inn døra
Eg vil berre draume,
draume om deg,
til eg er med deg igjen
Eg vil berre vente
Vente her
Vente på deg
Ligge her,
til eg ser deg igjen
Eg vil berre sitte her,
Sitte her,
til du kjem inn døra
Eg vil berre draume,
draume om deg,
til eg er med deg igjen
Eg vil berre vente
Vente her
Vente på deg
fredag 8. mars 2013
Kjære farfar
Du har vore gamal så lenge eg har kjent deg, du var 70 år då eg vart fødd.
Likevel så var du aldri gamal til sinns eller kropp. Du sykla til butikken,
hadde moderne meiningar og ynskja deg mobiltelefon. Du var alltid opptatt med
eit eller anna prosjekt. Du var ein liten Petter Smart, som såg oppfinningar
overalt.
Huset ditt var alltid opent for oss som ville kome på besøk.
Uansett om me kom frå alta, oslo eller nabohuset. Me var alltid velkommen,
uansett om me berre ville ha sjokolade og brus eller fordi me trong
overnatting. Du kom i alle bursdagsbesøk og innleda diskusjonar med alle om
alt. Din kunnskap kunne ingen slå. Men du var aldri den som hang i fortida. Du
var ikkje den typen som meinte at "alt var betre før". Du var glad i
utvikling. Glad i teknologi og du meinte verda utvikla seg til det betre. Du
har aldri vore ein farfar som blanda seg bort i livet me har levd med inngrodde
meiningar. Du har godtatt oss som me er og det me har gjort.
Kjære farfar.
Du skulle liksom alltid vera her. Du skulle ikkje forsvinna frå oss. Du skulle
ikkje dø. Det er rart. Det er uvant og det er trist. Familien sin bauta har
gått bort og me står igjen utan heilt å fatte det. For sjølv om du var heile 94
år, så skulle du no iallefall bli 100.Kjære farfar
Men Kjære farfar
Det er eg som skal takke deg. For det fyrste: Takke deg for livet. For utan deg
så ville eg faktisk ikkje vore her i dag. Og det e eg som skal takke deg for den flottaste tanto og dei flottaste onklane ein nåken gong kunne fått. Fulle av godheit og omtenksomheit. Og da e eg
som skal takka deg for verdens beste pappa. Ein pappa som alltid stiller opp og som
alltid bryr seg. Da veit eg han har etter deg.
Me er utrulig stolte
av deg. Alt du har gjort. Alt du har fått til. Alt du har bidratt med. Og ikkje
minst: måten du har takla livet på,
uansett kor mange utfordringar du har fått. Du har ikkje sett vitsen av å dvela
med fortida eller dei vanskelege tinga.
Me lover at me skal ta deg, det du har gjort, og korleis du har vore med oss vidare i liva våre. At me skal føre engasjementet og godheita di vidare.
Me lover at me skal ta deg, det du har gjort, og korleis du har vore med oss vidare i liva våre. At me skal føre engasjementet og godheita di vidare.
Og me vil aldri gløyma deg. Men me vil alltid sakna deg.
Kvil i fred, kjære farfar.
Abonner på:
Innlegg (Atom)