onsdag 16. januar 2013

Eg: Ein boikottar

Eg e ein boikottar. Eg boikotter litt her og litt der og det gjeld litt av kvart. Det er alt frå å ikkje kjøpe paprika dyrka i okkupert jord av Israel, til å ikkje kjøpe "se og hør", til å ikkje kjøpe Q-melk, eller til å ikkje sjå "Sirkus Northug" på tven. Simply fordi eg ikkje likar eller støttar væremåten til nokon av desse tre.Og det er ein del eg ikkje støttar og det er ein del eg ikkje likar.

Du skjønner. Å vera boikottar er ikkje lett. Det kreve mykje viljestyrke. For av og til har eg litt lyst å nett berre sjekke Tone Damli Aaberge sin nye frisyre og sjekke ut den nye kjæresten til han derre kjekke prinsen i Sverige, som skal ha blitt avbilda med synlig appelsinhud på låra. Men eg kan ikkje. Eg veit eg ikkje kan. For dersom eg trykkar på dei lenkene, så går beskjeden vidare til avisane og nyhetsbyråa at det er dette eg bryr meg om. Nemlig overfladisk kjendisnytt, kropp og anna overfladisk tull. Det er heller ingen plass eg kan legge inn ein kommentar om at "eg berre nett skulle sjekke og at eg egentlig ikkje liker det altså. Syns faktisk de kan få færre sånne teite saker om teite ting." For uansett kva eg meine, så har eg klikka, og det klikket og alle andre sine klikk forandrar journalistikken og det forandrar fokuset vårt. Det verste for ein boikottar er når ein, ved ein feil, kjem borti klikkeknappen og kjem innpå ei side som ein eigentlig boikottar. DÅ skulle det iallefall ha vore ein plass der ein kunne lagt inn ein beskjed. "Eg klikka feil. Ikkje rekn med klikket mitt. (Ta heller eit ekstra på Syria-saken)"

Folk klagar over at fokuset til media er feil. At elendigheita i verda ikkje kjem fram. Men likevel så klikkar folk i veg på unødvendige ting og skjøner ikkje makta dei har som forbrukar. Dei klikkar på Tone Damli, og Petter Northug og på "sex-tips", som skal revolusjonera sexlivet deira. Det hjelper ikkje å sei at ein synst det er teit, fordi du har klikka og då liker du det, då vil du sjå det. Då støttar du det. Folk klikkar mest på sånne unødvendige ting faktisk. Mykje meir enn på dei nødvendige og saklege tinga. Korleis eg veit det? Jo, fordi desse tullesakene berre aukar og aukar. Dei tar heilt over, fordi aviser og nyhetsbyrå alltid gjev folket det dei vil ha. Det folket vil lese om.

Samtidig som eg er ein boikottar, så er eg ein masseklikkar òg. Eg klikkar på alle saker som har med Midtausten å gjere og alle saker som har med elendigheit å gjere, sjølv om dei står med lita skrift og sjølv om ei halvnaken Rihanna blinker ved sida av. Eg les elendiheitsakene skikkelig òg altså. Går heilt ned på sida, sånn i tilfelle avisene kan finne ut om du berre klikkar for å klikke og ikkje klikkar for å lese heile artikkelen. Ein veit jo aldri kva dei kan finne ut av.
Men å lese om all denne elendigheita, absolutt all elendigheit eg finn over heile nettet, kan sette ein dempar på humøret. Elendigheita får meg til å føle meg hjelpelaus, sint og lei og kjensla av å berre ville gje opp, sette seg ned og slå på "God kveld Norge" i staden for pressar seg på. Men eg kan ikkje. Eg kan rettt og slett ikkje.

For eg e ein boikottar, og ein boikottar må boikotte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar