mandag 28. januar 2013

Born

Eg er redd for å få born. Eg er redd for mi eiga forming av eit anna menneske. Eg er redd for å forme feil. Forme i heilt feil veg, utan at eg merkar det sjølv.

Før var eg redd for å få mislykka ungar. Ungar som ikkje blir akseptert av resten av verda og som endar opp som taparar i augene til andre. Men no, etter mi eiga prosess, er ikkje dette viktig lenger. I dag er eg redd for å få ulukkelege ungar. Ungar som ikkje ser verdien i seg sjølv og som mistar håpet. Utan at ein veit kvifor. Den redselen er mykje skumlare.

Å vera forelder, lærar eller barnehageansatt handlar ikkje berre om å bytte bleier, hjelpe til med lekser eller holde bornet mett og rein. Det er så mykje meir å tenkje på.  Det er ikkje berre å lære borna rett eller galt i teorien, fordi du heile tida påverkar borna med korleis du er, korleis du snakkar og kva slags verdiar du sprer rundt deg.

For å få lukkelege ungar, så må eg forme riktig og det er nettopp dette som er så skummelt og så fullt av ansvar at eg får klump i halsen berre eg tenkjer på det. For måten eg oppførar meg på og måten eg snakkar på, ikkje berre til dei, men til meg sjølv, formar desse borna. Dersom eg sjølv er misfornøgd med mitt eige utsjåande og person, så vil dette påverke borna og dei vil også tenkje slike tankar. Dersom eg bekymrar meg mykje og stressar med kva andre meinar, så vil dei òg bli stressa og bekymra.
Dersom eg ikkje pushar dei nok og gjev dei for mykje og ufortent ros, kan eg ende opp med  ungar som verken bryr seg eller gidd noko som helst. Eller dersom eg pushar for mykje, får eg ungar som sjølv meinar dei aldri er gode nok. Som alltid kunne gjort meir. Som alltid kunne vore betre. Men eigentlig har eg berre meint det godt, eg har berre villa det beste for dei, men eg har likevel feila.

Eg har så lyst å forme born til å bli sjølvsikre, men samtidig ydmyke. Til å vera snill med andre, men samtidig vite at deira eiga meining betyr noko. Eg vil forme borna slik at dei har sin eigen motivator inni seg, ein del av seg sjølv som dyttar dei fram og ikkje ned. Eg vil forme born som blir trygge, men som òg tørr å prøve det utrygge. Men viktigast av alt: Eg vil ha born som utviklar seg til å bli ein person dei sjølv er nøgd med og eg vil at dei skal vera lukkelege. Frie. Sikre.

Det kokar kanskje ned til at eg er redd for å få born som får det slik eg har hatt det dei siste åra. Men korleis forhindre det? Korleis forme borna mine til å bli ulik meg sjølv? Det verkar umogleg. Det verkar håplaust.

Men kanskje dette er den negative delen av meg som snakkar. Den delen eg ikkje må vise for borna.

onsdag 16. januar 2013

Eg: Ein boikottar

Eg e ein boikottar. Eg boikotter litt her og litt der og det gjeld litt av kvart. Det er alt frå å ikkje kjøpe paprika dyrka i okkupert jord av Israel, til å ikkje kjøpe "se og hør", til å ikkje kjøpe Q-melk, eller til å ikkje sjå "Sirkus Northug" på tven. Simply fordi eg ikkje likar eller støttar væremåten til nokon av desse tre.Og det er ein del eg ikkje støttar og det er ein del eg ikkje likar.

Du skjønner. Å vera boikottar er ikkje lett. Det kreve mykje viljestyrke. For av og til har eg litt lyst å nett berre sjekke Tone Damli Aaberge sin nye frisyre og sjekke ut den nye kjæresten til han derre kjekke prinsen i Sverige, som skal ha blitt avbilda med synlig appelsinhud på låra. Men eg kan ikkje. Eg veit eg ikkje kan. For dersom eg trykkar på dei lenkene, så går beskjeden vidare til avisane og nyhetsbyråa at det er dette eg bryr meg om. Nemlig overfladisk kjendisnytt, kropp og anna overfladisk tull. Det er heller ingen plass eg kan legge inn ein kommentar om at "eg berre nett skulle sjekke og at eg egentlig ikkje liker det altså. Syns faktisk de kan få færre sånne teite saker om teite ting." For uansett kva eg meine, så har eg klikka, og det klikket og alle andre sine klikk forandrar journalistikken og det forandrar fokuset vårt. Det verste for ein boikottar er når ein, ved ein feil, kjem borti klikkeknappen og kjem innpå ei side som ein eigentlig boikottar. DÅ skulle det iallefall ha vore ein plass der ein kunne lagt inn ein beskjed. "Eg klikka feil. Ikkje rekn med klikket mitt. (Ta heller eit ekstra på Syria-saken)"

Folk klagar over at fokuset til media er feil. At elendigheita i verda ikkje kjem fram. Men likevel så klikkar folk i veg på unødvendige ting og skjøner ikkje makta dei har som forbrukar. Dei klikkar på Tone Damli, og Petter Northug og på "sex-tips", som skal revolusjonera sexlivet deira. Det hjelper ikkje å sei at ein synst det er teit, fordi du har klikka og då liker du det, då vil du sjå det. Då støttar du det. Folk klikkar mest på sånne unødvendige ting faktisk. Mykje meir enn på dei nødvendige og saklege tinga. Korleis eg veit det? Jo, fordi desse tullesakene berre aukar og aukar. Dei tar heilt over, fordi aviser og nyhetsbyrå alltid gjev folket det dei vil ha. Det folket vil lese om.

Samtidig som eg er ein boikottar, så er eg ein masseklikkar òg. Eg klikkar på alle saker som har med Midtausten å gjere og alle saker som har med elendigheit å gjere, sjølv om dei står med lita skrift og sjølv om ei halvnaken Rihanna blinker ved sida av. Eg les elendiheitsakene skikkelig òg altså. Går heilt ned på sida, sånn i tilfelle avisene kan finne ut om du berre klikkar for å klikke og ikkje klikkar for å lese heile artikkelen. Ein veit jo aldri kva dei kan finne ut av.
Men å lese om all denne elendigheita, absolutt all elendigheit eg finn over heile nettet, kan sette ein dempar på humøret. Elendigheita får meg til å føle meg hjelpelaus, sint og lei og kjensla av å berre ville gje opp, sette seg ned og slå på "God kveld Norge" i staden for pressar seg på. Men eg kan ikkje. Eg kan rettt og slett ikkje.

For eg e ein boikottar, og ein boikottar må boikotte.

torsdag 10. januar 2013

Før eg dør

Eg har snudd døgnet. Eg snur eigentleg alltid døgnet. Må vera sinnsjukt trøtt om kvelden for å ikkje snu det. Da e så jævla rart. Eg kan sovna kortid som helst på dagen, og då meine eg kortid som helst, men når eg legg meg i senga om natta så er det som om kroppen nekte å gjere det den skal gjera. Det alle andre gjer: Sove. Då kjem alle tankane og bekymringane. Dei heldt meg vaken.

I natt har eg prøvd å sjå positivt framover på ein måte og bestemte meg for å skrive ei "Må gjere før eg dør -liste". Eigentlig veldig patetisk og eg har brukt over ein time på dei tinga eg har vrabla ned sålangt. Det var vanskeligare enn eg trudde. Å la seg sjølv draume, men samtidig ikkje skrive noko ein eigentleg ikkje meinar. Sånn "hoppe i fallskjerm" for eksempel. Eg trudde ein gong at eg verkeleg ville hoppe i fallskjerm, men etter å ha sett videoen frå systra mi sitt hopp i Sør-Afrika, så passer den tingen betre på "Eg skal aldri gjere før eg dør" lista.

Det er ikkje så enkelt. Å vete kva ein vil. Kanskje ein vil ting berre fordi andre vil det. Eller fordi du trur det er det folk forvente av deg. Eg slit med å skilje mine eigne ynskjer frå desse andre ynskja. Det er ikkje tydelige lister oppe i hovudet mitt. Ynskjene og tankane berre svirrar rundt der oppe utan mål og meining og utan ein merkelapp på seg, som visar om eg skal bry meg om dei eller ikkje. Eg klarar det betre no, å skilje tankane, men det er likevel vanskelig og uvant å tenkje på sine eigne tankar. Ignorere dei og ikkje tru på dei. Det er uvant. For eg har alltid trudd på dei før.

Uansett. Eg har skrive ei liste, som eg meinar. Som eg verkeleg meinar. Eg sitt her og smiler for meg sjølv, fordi denne lista lyser av håp. Den er full av små og store ynskjer for livet. Livet mitt. 


Lære å snakke arabisk flytande
Reise tilbake til Sør-Afrika

  Reise på bilferie til Lofoten
Få born
 Pusse opp farfar sitt hus
Prøve å starte opp ei kultur-kro 
Jobbe (frivillig?) på asylmottak
 Bu i Midtausten (første prioritet: Palestina)
 Gje ut ei bok/diktsamling
Kysse ein arabar




fredag 4. januar 2013

Påan igjen


Jula er over, saman med året 2012. Eit nytt år står framfor oss, fullt av håp og forventningar. Eg er nok ikkje den einaste som tenker: I år skal det skje, i  år skal eg klare det, i år skal alt bli bra.

Eg har hatt mange nyttårsforsett. Eg har hatt planar om å bli tynn. Bli høg. Bli sunn. Få meg ein mann. Kvart år har dette feila. Kvart år har eg halde på med det ekstremt ambisiøse prosjektet i omtrent ein månad, men så går alt skeis og eg endar opp med eit endå verre sjølvbilete enn nokon gong. For i tillegg til å framleis vera rund, lav, usunn og mannlaus, så e eg mislykka.
Det er ikkje berre meg. Treningssentera fylles opp i januar og butikken går tom for knekkebrød, samtidig som me ser fleire og fleire desperate på jakt etter nokon å gifte seg med eller i alle fall dele seng med. Me nøyer oss ikkje med eit labert nyttårsforsett, men slår på stortromma og skal trena kvar dag i veka, aldri ete sjokolade og bli kjempe sosial sånn at drømmepartnaren dukkar opp. Og når målet er nådd, skal me endelig bli nøgd og då skal me byrje å leve. I staden for å tenke realistisk, ser ein rundt seg og tenker :"Dei klarer det, så då bør eg klare det òg". Etter nokre månadar så viser det seg at prosjektet har vore for stort og for vanskeleg. Treningssentra tømmast, knekkebrøda blir kasta i bosset og håpet om bryllaup går i dass.

Sjølv om eg ikkje har god erfaring med nyttårsforsetta mine har eg bestemt meg for å ha eit i år òg, men denne gongen eit litt annleis eit. I motsetning til tidligare, skal eg i 2013 ikkje streva mot urealistiske mål , for å bli noko eg eigentlig ikkje er og noko eg ikkje veit om eg eigentleg vil vera. Eg skal gjere det motsette av det eg har gjort i alle år: Eg skal vera den eg er og framleis vera nøgd. Eg skal akseptera meg sjølv og eg skal prøve å føle meg god nok. Eg skal leva i augeblinken, utan å bekymra meg over framtid og fortid, og eg skal leve fullt ut sjølv om eg skulle ønske eg var 10 kilo tynnare og 10 cm høgare (eigentleg 20).
               
Eg trur nemlig grunnen til at mange nyttårsforsett går i vasken rett og slett er fordi me enten eigentlig ikkje vil det sjølv eller fordi me fokuserar på feil ting. Me ser på Tone Damli Aaberge og ynskjer å vera slik som ho. Dronninga, som alle menn vil ha. Me gløymer at for dei fleste av oss er dette fysisk umogleg og me gløymer at alle menn eigentlig ikkje vil ha Tone Damli Aaberge. I alle fall ikkje lenger enn ei natt, eller to. Me gløymer også at til og med Tone Damli Aaberge har vanskelige dagar og mest sannsynlig noko ho vil endre med seg sjølv. Me kjenner ikkje etter på dei verkelege problema inni oss og trur alt ordnar seg berre me blir lik dei ideala me ser opp til. Som samfunnet ser opp til. Me samanliknar oss konstant med desse og tapar samanlikninga om og om igjen. Den harde verkelegheita er at uansett om du hadde blitt som Tone Damli Aaberge eller ein eller annan kjendis med lange bein og nydelige kinnbein, så hadde du ikkje vore lukkeleg eller heilt nøgd med deg sjølv likevel. Det er noko anna som gjer deg misfornøgd og den kjensla har både tynne, tjukke, høge, lave, kjendisar og ikkje-kjendisar. Tru det eller ei.

Eg meiner sjølvsagt ikkje at me aldri skal tenkje på helsa vår og leve usunt resten av livet. Men eg trur at dersom ein skal få til ei endring eller forbetring av livet sitt, så må ein vera bestemt og vete kva ein vil, men samtidig òg akseptere seg sjølv for den ein er på botn av alt. På denne måten tar ein ikkje vatn langt over hovudet og ein har mykje betre sannsynlighet for å lukkast. Og dersom ein mislykkast, så er ikkje dette eit bevis på at ein er ubrukeleg til alt eller ikkje god nok til noko.
               
Eg trur me alle treng å bli mindre strenge med oss sjølv og på den måten kunne sei høgt ut: "Eg er god nok". Å bli nøgd med seg sjølv blir ikkje gjort over natta. Ein må jobbe med seg sjølv og sine eigne tankar heile tida. Akseptere at dei negative tankane er der, men ikkje tru på dei. For det som skjer i hovudet ditt og det du tenker treng ikkje vera sant.  I 2013 vil eg sei dette til meg sjølv om og om igjen, til eg tilslutt trur på det eg seier. Det skjer kanskje ikkje i 2013, men det er verd eit forsøk. Eg oppfordre deg til å gjera det same. Prøv å godta deg sjølv, med eller utan ein valk på magen. Uansett yrkestittelen din eller lønninga på konto. Uansett om du er singel eller gift. Sjølv om du ikkje liknar på Tone Damli Aaberge.Du er god nok likevel.

Du veit det berre ikkje sjølv. 

torsdag 3. januar 2013

Syngja

Eg elske Lars Amund Vaage. I alle fall orda hans. Dei kan smakast på om og om igjen. I boka si "Syngja" skriv han om sitt eige liv. Korleis han møtte mora til sitt autistiske born og korleis livet deira har vore sidan. Det er så ufattelig fint og så ufatteleg brutalt og ærleg. 


Eg ville ikkje at ho skulle sjå meg. Ho måtte ikkje vakna og få auge på meg, ståande framfor senga, halvt påkledd, på veg bort. Eg ville spara henne for det. Det ville vera eit stygt syn. Det ville ikkje vera eit syn som ho kunne ha glede av. Eg var ferdig med henne. Det ville ho kunna sjå på meg, tenkte eg. Ho var vakker og god, men eg var sjuk og galen. Ho skulle sparast for å sjå meg endra. Ho skulle ikkje møta ein framand i sitt eige rom. Ho måtte få sleppa å sjå den ho hadde gitt seg til, i dagslys, eit tomt skal, eit kaldt vesen. Eg hadde gitt henne det eg hadde av varme, og hadde ikkje meir igjen. Eg hadde berre ei tynn stripe lys i meg. Eg var nesten heilt død. Hjarta mitt slo ikkje jamt. Hjarta hiksta og gjekk, og ingen måtte få sjå det. Hjarta mumla og kviskra og visste ikkje korleis det skulle tena meg.

Lars Amund Vaage, "Syngja"