tirsdag 11. januar 2011

Like langt!

Då har det jaggu gått over 4 veker sidan eg og Carina starta slankekrigen oss i mellom, om å gå ned 5kg først. Dei to fyrste vekene gjekk det dårlig for min del, med kun -0,3 kg. Carina derimot: ned 1,3 kg.
Desse to vekene har eg sulta meg ihjel i vekene, men likevel kost meg nok i helgene (sjølv om eg åt ekle knekkebrød på jobb lørdagen, istadenfor min fantastiske ferdig pasta). Ein kan jo ikkje slutta å kosa seg. Den eine veka var jo tross alt romjul og nyttår. Men! Eg har trent! Sist veke trente eg 3 gongar på Osterøy treningssenter, der eg fekk "gratisveke" av sambuar Ida. (Eg besvimte nesten etter den eine spinningstimen og pappa, som vanlegvis ikkje blir flau over noko som helst, prøvde å snika seg ut mens eg låg halvdau øve ein spinningssykkel. Men uansett. Eg har trent).
Dette har gjort at eg har gått ned 1 kg på desse to vekene og er no nede i -1,3%. HURRA!

Carina har verken gått opp eller ned, noko som vil sei at ME ER LIKT! Let the game begin!

For dette vekttapet er det ein del eg må takka:
- Ida, for "gratiskortet" (eg tok hintet)
- Glenn Vik som på nyttårsafta (tydelig berusa) sa: "Eg ser du har gått ned 0,3 kg".
- Kristian Fjellanger, for si flotte bok: "FEIT-mitt liv som tjukkas". Den e inspirerande og god på ein rar måte! (kjøp her)

Eg må også retta ein takk til Therese, Ida, Synne og Malena som har satt viljestyrken min sterkt på prøve dei to siste dagane. Dei har vore over på spelekvelder i går og i dag, noko som tydeligvis betyr: "Me må også ete usunn mat samtidig". Mandag med pizza- og i dag med brownies laging i leiligheten. Så der satt eg med egg og knekkebrød. Gjekk heilt fint det.


Skyt meg!


mandag 10. januar 2011

Livet!

Av og til
kjenner eg meg
så ufattelig trygg
Ingenting kan gå gale
Livet er så lett

Av og til
kenner eg meg
så ufattelig hjelpelaus
Eg har ingen kontoll over

kva som kan skje i morgon
Livet er et spel

Av og til
kjenner eg meg
så ufattelig glad
Eg er så glad
at eg nesten sprekker
Livet er full av glede

Av og til
kjenner eg meg
så ufattelig einsam
Ingen forstår meg
og ingen høyrer
Livet er ein vits

Av og til
kjenner eg alt dette
så ufattelig sterkt
Smilet og tårene
smelter saman

Det er då eg skjøner:
Livet er alt anna enn lett




© Tone Mjelde

torsdag 6. januar 2011

Mannfolk i forandring?

Eg har busett meg på Osterøy i jula og fann fort ut at eg hadde tatt for lite klede med meg. No har det snart gått tre veke og eg har budd i Carina sitt kleskap sidan byrjinga av ferien. For ja. Eg har framleis ferie, ferie, ferie, ferie. Tirsdag brakar det heile laus med 2 heile timar, og ikkje minst 2 heile timar torsdagen også (eller var det 4?Huff !). Før det plutselig vart helg. Sukk. Det er hardt du. Neida. Joda! Det er faktisk ganske hardt, sånn psykisk. For sjølvdisiplinen min slit allereie med tanken på at eg må stå opp om morningar og sjølv tvinge meg sjølv til å lese. For dersom eg skal overleve universitetet, så reknar eg med eg må gjere meir enn å gå på forelesninger (finn raskt nok ut av det). Vel. Wish me luck. (Øver på engelsken sidan 90% av lesestoffet er på engelsk dette semesteret).

Sidan eg har hatt så mykje tid i det siste, har eg hatt store fritidsproblem. Eg har gått turar, laga sunn mat til husholdninga (min familie) og ikkje minst: sett på tv. Og når ein må velje mellom Oprah og NRK sporten, så blir det sjølvsagt NRK sporten. Og kven er der? Vår aller kjære Northug. Sutrete og jævlig. Altså. Særris? Ka e det med han her?

Kva har skjedd med mine gamle barndomshelter?


Thomas Alsgaard, med sine fantastiske augebryn og Bjørn Dæhlie sitt strålande smil. "Kor e alle heltan hen?" No sitt me igjen med ein arrogant drittunge, på 24 år, som sjølvsagt e flink nok til å stå på ski men som flauer seg ut gang på gang på gang med sine ekle kommentarar.

Dette innleder til min nye avsløring, næmlig at gutar rundt oss oppfører seg som jenter i eit tenåringsdrama. Eg snakker ikkje om Northug, men om gutar i mitt liv. Gutar, som burde vore menn, men som heller brukar tida si på å baksnakke, utestenge og nærmast mobbe andre gutar. Når ein må sitte på fest og høyre på gutar, vel over 20 i alder, som snakkar som jentegjengen min gjorde på ungdomskulen. Då e det på tide å vokse opp eller for min del: Bytte venegjeng.
Har det alltid vore slik? Har menn, hemmelig, vore hormonelle tenåringar, eller er dette noko nytt? Kanskje eg berre har gått på ein smell og havna i feil guttegjeng?

For meg verkar det iallfall som om mannfolka er i krise. Kor vart det av mannfolka som ikkje grin offentlig, som ikkje barberer seg og ikkje baksnakker, som ikkje bruker energi på småkranglar og ikkje tenker over alt mogleg?

Gad. Eg kjem til å vera singel for ever!